Surna formet dalen gjennom gjennom årtusnene og ga plass og mat til de som etterhvert slo seg ned her.
Fra å være en kilde til overlevelse har nå Surna utviklet seg til å bli et sted hvor de fastboende har sin
inntekt og hvor de tilreisende finner muligheter til rekreasjon i nærhet til naturen.
Figuren til venstre er en hellerisning som ble funnet på en sten like ved der Surna møter fjorden.
Hvor den opprinnelig kommer fra i kommunen er usikkert, men det den viser er at dalføret lenge
har vært bosted for våre forfedre. Denne stenen kan forøvrig sees dersom en tar et besøk på
bygdemuseet.Bildene her viser litt av vår nære historie hvor lakselordene
inntok dalføret og elva. De tilførte området kapital og ny kultur gjennom sitt nærvær.
Sporene etter denne tiden er tilstede også idag gjennom navn en finner langs elva
En ser at fangsten kunne være anseelig etter en dags fiske. Og selv om utstyret har blitt endel
forandret gjennom tidens gang er nok følelsen hos fiskeren den samme.
Selv om den sosiale forskjellen mellom fisker og den lokale befolkning kunne være stor så
utviklet det seg flere forhold hvor fisket i elva knyttet tette bånd mellom de ulike sosiale lag.
De første bosetterne i landet lærte raskt at laksen var en smakfull fisk.
Laksen var også lett å fange fordi den til faste tider hvert år samlet seg i elveos og kulper - ofte i stort antall.
Men laksen er mer enn mat. Den er også et vakkert dyr med en fascinerende biologi.
Den foretar vandringer på tusenvis av kilometer mellom elv og hav.
Den viser stor størrelsesvariasjon og den har utrolige evner til å overvinne strie stryk og fosser.
Den gyter på grunt vann og kampene på gyteplassen hører til de mest interessante blant virveldyrene våre.
Laksen har opptatt nordmenn til alle tider og arten har vært et naturlig objekt for folketro og andre kulturuttrykk.
Dette bærer helleristninger og beskrivelser i gammel norrøn og samisk mytologi tydelige bud om. I eventyr,
malerkunst og litteratur spiller laksen også en rolle. I de siste 150 årene har sportsfiske etter laks økt laksens
kulturelle og økonomiske betydning. Etter hvert har også sportsfisket fått økende innvirkning på forvaltningen av
arten.
Dette bærer helleristninger og beskrivelser i gammel norrøn og samisk mytologi tydelige bud om. I eventyr,
malerkunst og litteratur spiller laksen også en rolle. I de siste 150 årene har sportsfiske etter laks økt laksens
kulturelle og økonomiske betydning. Etter hvert har også sportsfisket fått økende innvirkning på forvaltningen av
arten.
I Norge har det vært fisket laks helt siden fisken etablerte seg i elvene etter siste istid.
Forekomst av laks var viktig når de første bostedene ble valgt. I lang tid fisket en laks først og fremst i elvene og elveosene,
men vi kjenner også eksempler på at fisket foregikk på kysten med garn.
I Varangerfjorden for eksempel fanget en laks på beitevandring til andre årstider enn om sommeren.
I elvene ble det brukt krok og lyster, sammen med kjærr og andre fiskefeller. Senere kom not,
garn og stengsel i en rekke ulike utforminger til, i elveosene tok en i bruk kastenot og allerede i middelalderen enkle settegarn.
Gode fiskeplasser var svært verdifulle, og fra 1200-tallet var disse viktige kirkeeiendommer i
Sør- og Midt-Norge. Laksefisket var hovedsakelig et ledd i folks naturalhushold frem til midt på 1800-tallet,
men noe laks ble også solgt lokalt. Den korte og intense fiskesesongen, mangel på salt til konservering og
fiske frem til gyting gjorde at laksen ofte ble en plage for tjenestefolk. Historier om avtaler som sikret at
husmenn og tjenestefolk ikke skulle bli servert laks mer enn tre ganger i uken er velkjente fra hele landet.
Laksefiske for eksport og salg var imidlertid vanlig fra tidligere tider der forholdene lå godt til rette for dette.
Fra Tana i Finnmark er det dokumentert en omfattende handel og eksport av tørket, saltet eller raket laks allerede på 1500- og 1600-tallet.
På slutten av 1700-tallet ble såkalt sitjenot eller laksevarp utviklet. Nordhordland og Sogn var kjerneområdene for dette fisket,
og redskapstypen spredte seg også til andre områder av landet. Dette var opptakten til en utvikling av metoder
og redskaper som var effektive lenger vekk fra elveosene. Samtidig ble laksen gradvis mer knyttet til pengehusholdningen
og solgt som røkt eller saltet til byene. Etter hvert ble den også eksportert.
Fra 1830-tallet skjedde det et markert skifte i beskatningen av laks etter hvert som sportsfisket i elvene utviklet seg.
Velstående engelskmenn la grunnlaget for et fiske som etter hvert ga betydelige inntekter og arbeidsplasser.
Inntektene var ikke betaling for fangsten, men utleie av fiskerett. Arbeidsplassene var knyttet til hjelp og service for fiskerne,
altså tidlig turistnæring. Dette representerte helt nye prinsipper og en annerledes tankegang for utnyttelse av laksen.
Den første lakseloven kom i 1848, og en offentlig fiskeetat ble etablert i 1855. Med dette var både det juridiske og byråkratiske apparat etablert. Sportsfisket fikk gradvis større økonomisk betydning enn det gamle næringsfisket i elvene, men først i 1978 ble
annet fiske enn sportsfiske formelt forbudt i elvene, selv om det fortsatt ble gjort enkelte unntak.
|
Sportsfisket i elvene fikk raskt tilslutning fra norske fiskere. Allerede i 1872 ble Norges Jæger- og Fiskerforbund stiftet.
Folk fra lavere sosiale lag utviklet et forhold til sportsfiske, primært gjennom arbeid som båtmenn eller kleppere for
de tilreisende fiskerne. Historiene om hvordan nordmenn og samer etterlignet britenes sportsfiskeredskap og startet
eget fiske i elvene - i forståelse eller strid med fiskerettshaver - er også tallrike. Det gikk heller ikke lenge før en begynte å produsere
sportsfiskeredskap i Norge. Mustad fabrikker på Gjøvik startet for eksempel å produsere fluer for laksefiske så tidlig som omkring 1890.